Mitt liv som serviett (dedikert til Cecilie E)

Se for deg følgende; Aker Brygge, sent lørdag kveld. Du står og snakker med en venninne du ikke har sett på leeenge. Det er litt småkjølig, og vinden rusker litt i håret mens dere står der. Plutselig legger du merke til en hvit serviett som kommer mot dere. Ved første øyekast virker han som verdens mest ensomme sjel der han svever over bakken. Han nærmer seg en dam. Folkene rundt tenker at han kommer til å drukne! Men han redder seg unna.

Tankene til folk dreier seg til en servietts perspektiv. Man begynner å tenke på hvordan det ville vært å være en serviett i Oslos gater på sene helgenetter..hvor lite bekymringer det egentlig følger med det livet. Foruten dammer og ild, kan ingenting totalt ødelegge en servietts drømmer! Ingen av folkene som går forbi bryr seg det minste om serviettene der nede, for de utgjør ingen trussel. Og med ett virker han som verdens mest ensomme sjel der han svever over bakken.

Men han er ikke ensom. Slettes ikke. Han har seg selv, og slipper å bekymre seg.